Japan er det landet med kanskje størst gap mellom barn og deres besteforeldre. De unges talemåte har blitt påvirket av engelsk, de kler seg stadig mer ukonvensjonelt, fargerikt og/eller beksvart og har ikke like stor respekt for de klassiske japanske verdiene. Der sushi var ansett som matkunst på sitt beste, som krevde utdanning og lærlingvirksomhet, blir det nå servert på samlebånd av tjueårgamle studenter med tattoveringer. Dette generasjonsperspektivet ligger hele tiden under shomin-geki* filmen Still Walking (Kore-eda, 2009). Ta for eksempel den eldste i huset, bestefar Yokohama. Han blir oversett som en gretten, gammel gubbe av barnebarna, og han får ikke respekten han selv måtte vise ovenfor sine eldre.
Generasjonsperpektivet er tilgjengelig for norske tilskuere, men noen symboler kan være vanskelige for ikke-japanere. Mye kan også gå tapt i oversettelsen. Ta f.eks. hovedpersonen Ryotos stesønn. Gutten kaller ikke stefaren sin for "far" eller "pappa" - kanskje naturlig nok. Han kaller ham Ryo-chan. Men i den norske teksten blir "Ryo-chan" kun oversatt med "Ryo". Ikke-japanske tilskuere går det glipp av den ekstra dimensjonen som ligger i navnbruken. I tidligere tider ville et barn kalt sin far "otou-san", "otou" betyr da "far" og "-san" uttrykker respekt for den eldre. Om det ikke er snakk om en farsfigur eller "otou" høres unaturlig ut, brukes "-san" etter navnet. Dette kan man f.eks. se i Karate Kid der Ralph Macchio konsekvent kaller sin læremester for Miyagi-san, oversatt til Mr. Miyagi. Men den lille gutten i Still Walking kaller konsekvent stefaren for Ryo-chan. "Chan" er en kosebetegnelse man gjerne gir til småbarn eller som fjortisjenter kaller hverandre eller en søt bamse ("Kawaii! Ole Brumm-chan!").
Et annet perspektiv man fort kan overse er koblingen til en annen japansk film, Tokyo Story (Ozu, 1953). Dette er en film som konsekvent har havnet på drøssevis av lister over de viktigste 10 filmene som har blitt laget. Da nevnes den gjerne sammen med Citizen Kane (Welles) og Seven Samurai (Kurosawa). Handlingen i Tokyo Story ligger tett opptil Still Walking da de begge dreier seg rundt et gammelt par, deres barn og barnebarn og forholdet dem imellom. Det er flere narrative likheter, som jeg ikke trenger å gå innpå her. Men det interessante med dette er at Kore-eda har fokus på Ryoto, bestefarens 40 år gamle sønn, mens Ozu hadde fokus på bestefaren selv. Videre kan det være interessant å notere seg at Tokyo Story selv var en re-cast av den amerikanske filmen Make Way for Tomorrow fra 1937. Jeg bruker beskrivelsen re-cast og ikke remake da regissøren selv ikke hadde sett den originale filmen, og siden hele historien ble omstrukturert til å passe det pre-industrialiserte Japan. Og der Make Way for Tomorrow var satt til den store depresjonen i Amerika, er nå re-casten (Still Walking) av re-casten (Tokyo Story) satt til det post-industrialiserte Japan, som undergår en økonomisk depresjon. Tilfeldig?*Shomin-geki er den japanske sjangerbetegnelsen på filmer som tar for seg hverdagslivet til middelklassen. Jeg inkluderte betegnelsen fordi jeg mener sjangerbegrepet "drama" er altfor vidt og inkluderer kun de filmer som ikke passer inn i Hollywoods øvrige sjangre.
Innlegg
