WAZIRISTAN: A CULTRUE under ATTACK fra Farhat Taj er en dokumentar som over sine 30 minutter ønsker å rette fokus mot et feilrepresentert område i verden. Området blir i Vesten presentert som goldt, innbyggerne som isamlistiske fundamentalister.
Bilder av pashtofolket som gamle menn med lange skjegg og AK-47 i fanget blir i filmen erstattet med dansede menn som slenger på håret og synger lystig. Men til tross for at det er en kvinne i registolen får vi aldri se noe mer til kvinnene. Og bildene av pashtoene blir 10 minutter inn i dokumentaren erstattet av vestlige representanter av den intellektuelle eliten. Sosialantopologisk professor, Fredrik Barthes fra Norge, får mye fokus. Han er en mann med peil som maler folket fra Waziristan som livsglade, religiøse mennesker, og vi tror ham.
Men det er synd at vi må bli fortalt dette av en vestlig mann, og ikke bli vitne til denne verdenen selv. For dokumentaren har den unike muligheten til å fremstille verden på en annen måte enn den vi er vant til. Og det klarer ikke Fahat Taj å gjøre i Waziristan: A Culture under Attack. Dessverre.
6/10 - Anmeldt av Fredrik Guneriussen
UTELIGGERNES SANG er en sår historie som handler om de tre narkomane Kent, Clas og Charlie; De har en felles drøm og det er å kunne få holde på musikk. Men veien er lang, kronglete og full av sprøyter, så ting tar for disse menneskene litt lengre tid enn det det ville gjort for oss som ikke bruker narkotika i hverdagen. Vi følger dem på deres vei fra gata og inn i musikkstudio og vi får kjennskap til deres liv, familie, samt tanker og følelser rundt musikk og stoffmisbruk.
Filmen har et fokus vi mest sannsynlig ikke har sett tidligere, nemlig fokuset på tre narkomane som tre mennesker og ikke bare som tre stakkarer. Dette viser filmen oss gjennom følelsesladde nærbilder, melankolsk og deilig akustisk musikk, og dialoger spekket med små gullkorn. Filmen kunne for min del gjerne vært litt lenger, den kan til tider virke litt halvferdig og jeg vil veldig gjerne se disse menneskene enda mer enn det den tillater meg å gjøre.
Men alt i alt en rørende film, på godt og vondt. Trodde du narkomane var en gjeng vandrende sprøytespisser, kommer denne filmen garantert til å motbevise den fordommen.
8/10 - Anmeldt av Maiken Bolset
SKYGGEN er Roman Polanskis første film siden den Oscar-vinnende Pianisten 2002. Stilistiskt er det en del som har endret seg siden Pianisten.
Man kan si at Skyggen ligger nærmere Chinatown rent filmatiskt sett. Ewan McGregor, Pierce Brosnan, James Belushi, og Olivia Williams gjør alle flotte rolletolkninger, kanskje spesielt Brosnan som den avgåtte britiske statsministeren Adam Lang.
Mange av Polanski sine faste trekk er til stede; den sobre mennesketolkningen, den ukrediterte cameoen, og ikke minst den abrupte slutten.
For en Polanski-fanatiker, er dette juleaften og 17.mai, og jeg nøler ikke et sekund med å gi denne filmen 9 av 10. Hadde jeg derimot hatt null kjennskap til Roman Polanski som regissør fra før av, hadde jeg nok vært mer nøktern i min vurdering, og gitt denne filmen 6 eller 7 av 10, men alt i alt en veldig severdig film!
9/10 - Anmeldt av Knut Killmer
MARY and MAX er en film om ensomhet, vennskap, asbergers og fedme. Mary er en overvektig 8 år gammel jente i Australia, Max er en overvektig 44 åring i New York. Disse begynner å brevveksle og det utvikler seg et merkelig vennskap.
Denne filmen som er laget i Australia av australske stop-motion animatør Adam Elliot blander både en munter og humoristisk side med en dyster og litt mørk side.
Mary sliter med venner og Max sliter med venner. Mary har morsomme spørsmål til livet og Max har morsomme svar. De utveksler råd og tips og ikke minst sjokolade. Animasjonen kan minne om Wallace and Grommit. Det er masse detaljer og livene deres på hver sin side av klode portreteres sterkt av Elliot med en dyster, skitten New York og en litt white thrash Melbourne. New York har fått nesten bare grå farger og Melbourne mye brunt, men som i andre filmer som Sin City så brukes det inni blant veldig sterke farger som kontrast eller for å vise noe viktig.
Stemmene til Mary er først en ordentlig 8 år gammel jente og etterhvert Tony Collette. Man hører at det er Tony Collette selv om det ikke spiller så mye rolle. Det som ovverasker veldig er Phillip Seymoore Hoffman, han er er geni med stemmen sin, ikke et sekund snapper du ut av det hele og ser en av hans tidligere karakterer. Han ER Max Horrowitz.
Musikken følger det samme temaet igjennom filmen, nemlig Perpetuum Motion som er det nydeligste stykket musikk som finnes, og filmen i seg selv er faktisk veldig nydelig. Den tar tøffe temaer og uten å skjule noe men holder et vakker og humoristisk syn på hele elendigheten. Det er god animasjon, vakker musikk og en veldig rørende og "søt" historie om man kan kalle det det. Et kjempe godt stykke kunst og et veldig godt stykke film fra Australia ikke mindre.
8/10 - Anmeldt av Gøte Strindler
god gave us relatives...thank god we can choose our friends...
Innlegg
