MPAA gjør det igjen

MPAA eller Motion Picture Association of America har gjort det igjen. For de som ikke er helt innbefattet med Amerikas filmkultur kan jeg si at MPAA er ansvarlige for å gi en film aldersgrense, jakte på filmpirater og annet byråkratisk fanteri. Når det kommer til aldersgrenser opererer MPAA med:

- G = alle aldersgrupper
- PG = pass på voksne, noe i denne filmen er ikke for barn
- PG-13 = anbefales ikke for de som er under 13
- R = de under 17 må være i følge med foreldre
- NC-17 = man MÅ være eldre enn 17 for å se filmen

Men friheten står sterkt i US of A og foreldre trenger selvfølgelig ikke å følge rådene til MPAA. Dette fører til at de beskriver, med korte ord, hvorfor filmen har fått den "aldersgrensen" den har. Og da blir det naturlig nok mange rare og/eller morsomme tekster. Som f. eks. Twister som fikk PG-13 for intense depiction of very bad weather.

Og nå har de altså gjort det igjen. Tim Burton's Alice in Wonderland har fått PG for fantasy action/violence involving scary images and situations, and for a smoking caterpillar.

Hurra!

Fredriks topp 5 fra 2000-tallet

1. Vår, sommer, høst, vinter . . . og vår (Kim Ki-duk, 2003)

Kim Ki-duk er kjent for sine ekstreme filmer i hjemlandet Sør-Korea, men her har han snudd helt om. Vi følger en buddhistmunk som bor ute på et flytende tempel i en forlatt innsjø. Hver årstid er en periode i munkens liv, slik vårt eget liv også kan deles inn i årstider. Handlingen er kanskje ikke for alle, og filmen går i et rolig, mediterende tempo. Filmen er nesten ribbet for dialog, men Kim Ki-duk klarer å formidle følelser gjennom håndbevegelser, blikk og symboler. Om det finnes filmer som transcenderer mediet er dette en av de sterkeste kandidatene gjennom tidene!

2. In the Mood For Love (Wong Kar-Wai, 2000)

2000-tallet åpnet med det som skulle vise seg å være en av de beste filmene som kom ut i løpet av tiåret; In the Mood For Love. Med glidende kameraføringer, rødtoner og et musikkspor som fortsatt hjemsøker mine drømmer klarer Wong å skape en feberhet romanse jeg aldri har sett maken til. Filmen er satt til 1962, Hong Kong og er et melankolsk tilbakeblikk på en by som har gjennomgått vannvittige endringer. Tony Leung og Maggie Cheung er to av de beste skuespillerne vi har fra den østlige delen av kloden og gjør her kanskje sine beste roller noensinne.

3. Nobody Knows (Hirokazu Kore-eda, 2004)

Fra en av Japans mest spennende regissører i dag kommer filmen Nobody Knows. Den er basert på en sann historie ("The West Sugamo 4 Abandoned Children Incident") om fire barn som ble forlatt av sin mor i en leilighet i Tokyo. Hirokazu Kore-eda får virkelig utbytte av sin dokumentarisktiske stil og de improviserte rolleprestasjonene fra de uprofesjonelle barneskuespillerne er kanskje noe av det sterkeste jeg har sett. Jeg har ikke sett en film som på samme måte lar oss seere se gjennom et barns øyne på denne måten. Poesi og realisme har sjeldent vært så tett knyttet sammen.

4. Hunger (Steve McQueen, 2008)
IRAs fanger bestemte seg i 1981 for å sultestreike for sine rettigheter, og filmen Hunger er en poetisk fremstilling av den virkelige hendelsen. Steve McQueen er videokunstner, noe som gjenspeiles i de lange tagningene og mangelen på musikk. Men til tross for dette klarer han å skape en klaustrofobisk og engasjerende film som overbeviste meg om at sult er en av de forferdeligste måtene å dø på. Skuespillerne er underlagt historien, men glimter til med en scene der kamera står stille i rundt 20 minutter - i en samtale mellom en prest og en fange. Hunger er rå, men samtidig vakker. Menneskelig og umenneskelig på en gang.

5. Taxidermia (György Pálfi, 2006)

Øst-europeere har en flott tendens til å se tilbake på historiens forferdeligheter med et humoristisk blikk, og Taxidermia fra Ungarn er intet unntak. Vi følger bestefar, far og sønn gjennom tre viktige tidsepoker i Ungarns historie. Alt med en beksvart, herlig humor. Men også symboler og absuditeter som fikk meg til å researche Ungarns historie etter at filmen sluttet. Taxidermia har spisekonkurranser der vinneren får en tur til Norge, unge, seksuelt frustrerte soldater som har sex med griser og utstopping av mennesker. Filmen blir dermed for spesielt interesserte, men om du har mage til det er Taxidermia er en opplevelse som vil slå deg i bakken.

Ja, det var det. Synes du jeg er for anti-amerikansk? Eller kanskje bare elitistisk? Legg inn dine egne lister! Kommentarfeltet her kan brukes, e-post til novanoir[alfakrøll]radionova.no er veldig greit og lista di teller selvsagt inn på den endelige lista.

Sjekk også ut tidligere lister fra redaksjonens medlemmer:
Gøte Strindler - Hanne Jakobsen

Om Still Walking, Kore-eda og japansk subtilitet

Når man anmelder film i studio skal det gjerne være kort. Og presist. Og når man snakker kan det hende man fomler litt med ord. Og kanskje ikke får sagt det man skulle ønske på de 5 minuttene man har til rådighet. Nova Noirs journalist, Fredrik Guneriussen, tar for første gang diskusjonen videre. På nett.

Japan er det landet med kanskje størst gap mellom barn og deres besteforeldre. De unges talemåte har blitt påvirket av engelsk, de kler seg stadig mer ukonvensjonelt, fargerikt og/eller beksvart og har ikke like stor respekt for de klassiske japanske verdiene. Der sushi var ansett som matkunst på sitt beste, som krevde utdanning og lærlingvirksomhet, blir det nå servert på samlebånd av tjueårgamle studenter med tattoveringer. Dette generasjonsperspektivet ligger hele tiden under shomin-geki* filmen Still Walking (Kore-eda, 2009). Ta for eksempel den eldste i huset, bestefar Yokohama. Han blir oversett som en gretten, gammel gubbe av barnebarna, og han får ikke respekten han selv måtte vise ovenfor sine eldre.

Generasjonsperpektivet er tilgjengelig for norske tilskuere, men noen symboler kan være vanskelige for ikke-japanere. Mye kan også gå tapt i oversettelsen. Ta f.eks. hovedpersonen Ryotos stesønn. Gutten kaller ikke stefaren sin for "far" eller "pappa" - kanskje naturlig nok. Han kaller ham Ryo-chan. Men i den norske teksten blir "Ryo-chan" kun oversatt med "Ryo". Ikke-japanske tilskuere går det glipp av den ekstra dimensjonen som ligger i navnbruken. I tidligere tider ville et barn kalt sin far "otou-san", "otou" betyr da "far" og "-san" uttrykker respekt for den eldre. Om det ikke er snakk om en farsfigur eller "otou" høres unaturlig ut, brukes "-san" etter navnet. Dette kan man f.eks. se i Karate Kid der Ralph Macchio konsekvent kaller sin læremester for Miyagi-san, oversatt til Mr. Miyagi. Men den lille gutten i Still Walking kaller konsekvent stefaren for Ryo-chan. "Chan" er en kosebetegnelse man gjerne gir til småbarn eller som fjortisjenter kaller hverandre eller en søt bamse ("Kawaii! Ole Brumm-chan!").Et annet perspektiv man fort kan overse er koblingen til en annen japansk film, Tokyo Story (Ozu, 1953). Dette er en film som konsekvent har havnet på drøssevis av lister over de viktigste 10 filmene som har blitt laget. Da nevnes den gjerne sammen med Citizen Kane (Welles) og Seven Samurai (Kurosawa). Handlingen i Tokyo Story ligger tett opptil Still Walking da de begge dreier seg rundt et gammelt par, deres barn og barnebarn og forholdet dem imellom. Det er flere narrative likheter, som jeg ikke trenger å gå innpå her. Men det interessante med dette er at Kore-eda har fokus på Ryoto, bestefarens 40 år gamle sønn, mens Ozu hadde fokus på bestefaren selv. Videre kan det være interessant å notere seg at Tokyo Story selv var en re-cast av den amerikanske filmen Make Way for Tomorrow fra 1937. Jeg bruker beskrivelsen re-cast og ikke remake da regissøren selv ikke hadde sett den originale filmen, og siden hele historien ble omstrukturert til å passe det pre-industrialiserte Japan. Og der Make Way for Tomorrow var satt til den store depresjonen i Amerika, er nå re-casten (Still Walking) av re-casten (Tokyo Story) satt til det post-industrialiserte Japan, som undergår en økonomisk depresjon. Tilfeldig?

*Shomin-geki er den japanske sjangerbetegnelsen på filmer som tar for seg hverdagslivet til middelklassen. Jeg inkluderte betegnelsen fordi jeg mener sjangerbegrepet "drama" er altfor vidt og inkluderer kun de filmer som ikke passer inn i Hollywoods øvrige sjangre.