Ukens kinoanmeldelser – uke 6

Etter en stille og noe utvidet juleferie er Nova Noir tilbake med sammendrag av ukens kinoanmeldelser på bloggen. Denne uken fikk hele fem filmer sin rettmessige omtale - og her er hva våre eminente anmeldere hadde å si:

Moon - Anmeldt av Fredrik Guneriussen og Gøte Strindler
Regi: Duncan Jones
Sam Bell jobber på månen. Han er helt alene med roboten GERTY og sammen driver de H3 utvinning for resten av menneskeheten. Det er to uker til hjemreisen og isolasjonen som har gnaget på han i 3 sammenhengende år er i ferd med å være over. Han har en kone og en datter hjemme på jorden som han gleder seg til å gjenforenes med, men så begynner det å skje ting og alt er ikke som Sam Bell tror eller har blitt lovet. Sam Rocwell har hovedrollen og Kevin Spacey er stemmen til GERTY.

Filmen er en lavmælt science fiction. Den er ikke som alle andre i samme sjanger, men minner mer om et kammerskuespill på lerret. Det er fokus på hva isolasjon gjør med et menneske og utfordringene og mulighetene med ny teknologi. Sam Rockwell har fått en utfordring med rollen som mannen på månen, og han løser det med glans. Musikk, bilder og regi er nydelig gjennomført. De filosofiske og psykologiske temaene er spennende og filmen byr på mange paraleller til ting som er nærmere oss enn 384,403km.

Karakter: 8/10


A Single Man - Anmeldt av Maiken Bolset
Regi: Tom Ford
A Single Man er en sår film som handler mer om det å komme seg videre etter en kjærestes død enn den handler om det å være homofil. George som spilles av Colin Firth, prøver å fortsette sitt kjedelige liv etter at kjæresten Jim brått dør i en bilulykke, men mister motet gang på gang. Som universitetsprofessor "sjarmerer" han Kenny (som spilles av Nicholas Hoult, også kjent som Marcus i filmen Gutter er gutter) og de to utvikler et merkverdig forhold som vekker George til live igjen. Vi har også Charley (spilles av Julianne Moore), Georges gamle venninne, som drukner sorgene sine i alkohol og rosa sigaretter.

A Single Man inneholder så mye vakkert at det er vanskelig å finne ut hva man skal sette fingeren på. Samspillet mellom George og Charley blir dessverre litt vagt, men metaforiske bilder, uklisjeisk handling og ikke minst, helt fantastisk musikk, gjør det hele til en deilig og melankolsk filmopplevelse.
Karakter: 8/10


The Wolfman - Anmeldt av Roger Grosvold
Regi: Joe Johnston
Benicio Del Toro spiller en adelsmann hjemsøkt av fortidens minner som motvillig vender tilbake til familiegodset. Men et blodtørstig vesen herjer i skogene når det er fullmåne, og etter selv å ha blitt bitt av dyret oppdager han grusomme sider ved seg selv.

"The Wolfman" serverer et gjennomført uhyggelig univers, høy skremme-faktor og med et troverdig monster i sentrum. Selv om historien nok halter litt her og der så er skuespillet upåklagelig, spesielt Del Toro og Hopkins. "The Wolfman" er blitt en effektiv skrekkfilm som vil gjøre deg skeptisk til kveldstur i måneskinn.

Karakter: 7/10


Percy Jackson og Lyntyven - Anmeldt av Knut Killmer
Regi: Chris Colombus
Vi møter Percy rett før han finner ut av at han er sønnen til den greske guden Poseidon. Etter å ha anklaget for å ha stjelt lynet til Zevs, starter han på en skole for andre halvguder lik han selv. Der slår han seg sammen med sine to bestevenner for å dra på en strabadiøs ferd for å avverge et plott som i siste instans kan skape krig mellom gudene på Olympos.

Etter braksuksessen med Harry Potter-filmene, er det tydelig at gutta i Hollywood ser klingende mynt i "tre bestevenner med magiske krefter er akkurat det kidsa vil ha, og vi kan gni oss i hendene og le lurt"-formularen. At Percy Jackson og Lyntyven er en romanserie, og regien er ved Chris Columbus, som også stod for regien ved de to første Harry Potter filmene, er to av de mange likhetstrekkene mellom de to. For fans av bokserien er det alltid knall å se sine innbilte helter på den store skjermen, men for et publikum over tolv og et halv, er dette to ulidelige timer med et irrelevant innhold. Filmen har den verste castingen jeg har sett på en god stund, og det er jo et pluss i skadefryd-boka. Ja, rent bortsett fra "Cool" Steve Coogan som Hades. Det passet uheldigvis.

Karakter: 3/10


Valentine's Day - Anmeldt av Gøte Strindler
Regi: Garry Marshall
Store ensemble-cast-filmer er noe vi kjenner og halveis liker fra før. Disse har gjerne et tema. Crash har rasisme, Paris Je´taime og New York I Love You har byene og Love Actually har jul og kjærlighet. Valentines Day er som du forstår fokusert rundt kjærlighet og denne ”most special of days”. Små historier som alle bindes sammen av temaet fortelles over ca. to timer, med skuespillere som Ashton Kutcher og Julia Roberts – og en hel haug andre.

Ja du gjettet det; den er fylt av klisjeer. Du blir presentert med ”forskjellig” kjærlighet, gammel, ung, sår, håpløs, rar, falsk, homofil og så videre. Men alle historiene er gørr kjedelige og virker helt like. Måten de bindes sammen på er latterlig og du får rett og slett veldig lite ut av denne filmen. Der hvor Love Actually er har humor, sårbarhet, fantastisk musikk og så videre, klarer ikke Valentines Day noenting. Dette er ikke en god kinoopplevelse, og i bunn og grunn er det jo det alt handler om.

Karakter: 1/10

Få alle argumenter og resonnementer fra anmeldelsene rett på øret - gå inn på Nova Noirs hjemmesider og kos deg med sendingen fra 11. februar!

I tillegg til disse fem har også Velkommen og It Might Get Loud premiere denne uken - les mer om disse og de andre filmene på IMDb eller Oslokino.

Glede Seg 2010 (Del 2)

Som sagt før så er det mye å glede seg til i 2010; og vi i Nova Noir har lyst til å være med å hype.

En av filmene det er verdt å ta en nærmere titt på er Despicable Me. Traileren ble sluppet allerede i juli men det er nok ikke mange som har fått den med seg enda. Filmen har Steve Carell som verdens nest beste superskurk Gru. Gru har en plan for å bli den største superskurken noensinne, men innehaveren av "superskurk nummer en" tittelen Vector spillt av Jason Siegel vil ikke miste sin posisjon. Både Carell og Siegel er geniale komikere, og Carell har hatt lignende jobb før. Han hadde stemmen til the Mayor of Whoville i en av tidenes morsomste animerte filmer nemmlig Horton Hears a Who. Jason Siegel har ikke gjort akkuratt dette før; selv om vampyrdukketeateroperaen i Forgetting Sarah Marshal var en god audition. Den ene traileren har et gammelt jazz sound i backgrunnen helt på slutten som får meg til å tenke på Henri Mancinis pink panther theme; blander du dette med et par superskurker som prøver å være best kan dette bli en fantastisk film. Men det som har gjort at jeg gleder meg mest er Gru sine minions sjekk ut denne teaseren:



Hva minner de to gutta deg om? Worms right! Jeg har spillt uttallige timer med Worms Armageddon og Worms 3D, nå kan jeg kanskje få noe lignende på film. Hooorayyy!!

Denne utgaven av "Glede Seg" rekka mi er kanskje ikke den mest sofistikerte og det blir ikke bedre for en av mine absolutt største forventninger er filmen Hot Tub Time Machine. Tidsreiser er noe jeg på generelt grunnlag intereserer meg for og det finnes mange morsomme filmer om dette; den siste som kom ut i sjangeren selvfølgelig Frequently Asked Questions about Time Travel (sjekk den ut....bra bra bra!). Dette virker som en blanding av et av fysikkens morsomste temaer og amerkas dummeste komedier, bare se her;



For det første: Alle filmer som reklameres med You Spin Me Round (Like a Record) er bra i mine øyne. For det andre så virker dette nettopp som en deilig blanding av the Hangover, Back to the Future, Superbad og slapstick-fysikk (digger du mitt nye utrykk? i do!) Rollelisten er ikke så dum den heller for denne typen film: Rob Corddry som var fantastisk i Harold and Kumar Escape from Guantanamo Bay (pluss Old School), Craig Robinson som var morsom i Pineapple Express, Clark Duke fra Road Trip lookalike'n Sexy Drive er alle passende skuespillere for denne filmen. Men det er en overraskelse her: John Cusack er med....whawhaWHAT? Joda...John Cusack. Men er det egentlig så rart? Det er nok ikke noe mer inteligens i denne filmen en 2012. Lenge leve underholdningen!

Hør på Nova Noir sin første sending på denne siden av the naughties på torsdag 14 januar kl 10.00.

Peace
Gøte

Ukens kinoanmeldelse: AVATAR

Vi har hørt mye om den nye James Cameron filmen de siste månedene. Vi har hørt om 12 år med venting. Vi har hørt om helt ny 3D-teknologi. Vi har hørt om den dyreste enkeltstående filmen noensinne. Alt dette var i hodet mitt da jeg gikk inn i salen, senket meg ned i stolen og setter på brillene. 2 timer og 41 minutter senere kom jeg ut og det var allerede et savn inni meg. Jeg ville gå inn igjen og oppleve det hele en gang til. Jeg mener det er et problem hos mange anmeldere at de er for profesjonelle. De lar seg sjelden rive helt med. De skal alltid bryte ting ned i biter og kommentere. Dette er selvfølgelig både bra og logisk; men på den måten er det ofte vanskelig å destillere den rene gleden ut fra anmeldelsene. Den helt personlige opplevelsen.

AVATAR er fantastisk. Det er et eventyr på massiv skala. Hver og en av oss har forhåpentligvis noen få opplevelser i livet med et eller annet medium som setter standarden for alt annet. Som forandrer deg på en måte. Som er såpass stort at man har tårer i øynene og gåsehud. Hvor man blir hekta etter en gang. AVATAR er nå en av disse opplevelsene for meg. Jeg er hardcore SF-fan, jeg har sett masse film, jeg er glad i action, kjærlighet, visuelle nytelser, eventyr, hardware, osv; for en som meg er AVATAR heroin.

For alle andre som ikke er som meg: Jeg tror denne filmen vil være en stor opplevelse for dere også. Jeg skal ikke snakke om spesifikke punkter i filmen. Bare komme med en rungende oppfordring til å gå å se den. Den er stor, den er vakker den er på noen måter revolusjonerende. Jeg lo, måpte, gråt og var helt og holden med på reisen. Jeg drømte til og med om filmen når jeg kom meg til sengs den kvelden. Jeg skal se den igjen i kveld!

Jeg vet at dette nødvendigvis ikke er en av de beste anmeldelsene du har lest, den er ikke velformulert og snakker ikke om forskjellige aspektene i filmen. Det eneste jeg håper du husker etter å ha lest dette er at minst en person i denne verdenen ble glad i en fantasi som ikke var hans egen. Fantasien presentert av James Cameron satte seg i margen til en person og ble en del av hans sammensurium av umulige drømmer. Filmen ble noe magisk i 2 timer og 41 minutter for en person.

Det håper jeg er nok til å få deg på kino.

Karakter: 10/10

Ukens kinoanmeldelser uke 48

Det er fredag, og dermed guider vi deg tradisjonen tro gjennom hva du burde bruke ditt hardt tjente studielån på. Apropos studier så nærmer det seg eksamen med skummel fart for oss i Nova Noir også - og det reflekteres dessverre i hvor mange filmer vi får sett. Denne uken ble det bare 2/5, men vi lover å komme sterkere tilbake snart!

Men hva synes vi så om de to?

The Final Destination 3-D Anmeldt av Fredrik Guneriussen

Stuntmann David R. Ellis (Snakes on a Plane, Final Destination 2) serverer oss den originale Final Destination-filmen i en ny stunt,- og effektoppgradert versjon. Ja, historien er såpass lik at den nærmer seg en remake. Nick O'Bannon får syner av et racerbilløp som går skeis, og han tar med sine venner og flykter fra åsstedet som blir totalvraket. Ungdommene lurte døden, men døden liker ikke å bli lurt og prøver å få has på de overlevende i resten av filmen.

The Final Destination baserer seg i stor grad på 3-D effekten som overraskende og innovativ, men filmen i seg selv blir for forutsigbar og rett og slett kjedelig. Skuespillerne er forferdelige, historien dårlig og filmen en eneste stort rot. Anbefales kun for gutte/jentegjenger i 14årsalderen.

Karakter: 3/10


Luftslottet som sprengtes Anmeldt av Fredrik Guneriussen

Lansering og distribusjon såpass tett opptil de foregående filmene er et genialt salgstriks. Men den tredje filmen i Stieg Larssons Millenium-trilogi baserer seg i altfor stor grad på de tidligere filmene. Historien fungerer KUN om du har sett eller lest de første to installasjonene! Når det er sagt er skuespillet solid og det er deilig å se Noomi Rapace tonet litt ned og mer menneskelig enn tidligere.

Bildene er pene og manuset relativt tight, men for anmelderens del ble det litt for mye oppnøsting av tråder, bla-ing i ark, telefonsamtaler og byråkrati. Og alt for lite krim. Men dette er en film som må sees i sammenheng med de andre, og historien fortjener kanskje en såpass omstendig avslutning? Men som enkeltstående film blir Luftslottet svak.

Karakter: 6/10

Hør anmeldelsene på nettsidene til Radio Nova - sendingen gikk den 26. november.

God kino!

OsloKino har denne helgen også premiere på Skoleklassen, Five Minutes of Heaven og Delta.