Moon - Anmeldt av Fredrik Guneriussen og Gøte Strindler
Regi: Duncan Jones
Sam Bell jobber på månen. Han er helt alene med roboten GERTY og sammen driver de H3 utvinning for resten av menneskeheten. Det er to uker til hjemreisen og isolasjonen som har gnaget på han i 3 sammenhengende år er i ferd med å være over. Han har en kone og en datter hjemme på jorden som han gleder seg til å gjenforenes med, men så begynner det å skje ting og alt er ikke som Sam Bell tror eller har blitt lovet. Sam Rocwell har hovedrollen og Kevin Spacey er stemmen til GERTY.Filmen er en lavmælt science fiction. Den er ikke som alle andre i samme sjanger, men minner mer om et kammerskuespill på lerret. Det er fokus på hva isolasjon gjør med et menneske og utfordringene og mulighetene med ny teknologi. Sam Rockwell har fått en utfordring med rollen som mannen på månen, og han løser det med glans. Musikk, bilder og regi er nydelig gjennomført. De filosofiske og psykologiske temaene er spennende og filmen byr på mange paraleller til ting som er nærmere oss enn 384,403km.
Karakter: 8/10
A Single Man - Anmeldt av Maiken Bolset
Regi: Tom Ford
A Single Man er en sår film som handler mer om det å komme seg videre etter en kjærestes død enn den handler om det å være homofil. George som spilles av Colin Firth, prøver å fortsette sitt kjedelige liv etter at kjæresten Jim brått dør i en bilulykke, men mister motet gang på gang. Som universitetsprofessor "sjarmerer" han Kenny (som spilles av Nicholas Hoult, også kjent som Marcus i filmen Gutter er gutter) og de to utvikler et merkverdig forhold som vekker George til live igjen. Vi har også Charley (spilles av Julianne Moore), Georges gamle venninne, som drukner sorgene sine i alkohol og rosa sigaretter.A Single Man inneholder så mye vakkert at det er vanskelig å finne ut hva man skal sette fingeren på. Samspillet mellom George og Charley blir dessverre litt vagt, men metaforiske bilder, uklisjeisk handling og ikke minst, helt fantastisk musikk, gjør det hele til en deilig og melankolsk filmopplevelse.
Karakter: 8/10
The Wolfman - Anmeldt av Roger Grosvold
Regi: Joe Johnston
Benicio Del Toro spiller en adelsmann hjemsøkt av fortidens minner som motvillig vender tilbake til familiegodset. Men et blodtørstig vesen herjer i skogene når det er fullmåne, og etter selv å ha blitt bitt av dyret oppdager han grusomme sider ved seg selv."The Wolfman" serverer et gjennomført uhyggelig univers, høy skremme-faktor og med et troverdig monster i sentrum. Selv om historien nok halter litt her og der så er skuespillet upåklagelig, spesielt Del Toro og Hopkins. "The Wolfman" er blitt en effektiv skrekkfilm som vil gjøre deg skeptisk til kveldstur i måneskinn.
Karakter: 7/10
Percy Jackson og Lyntyven - Anmeldt av Knut Killmer
Regi: Chris Colombus
Vi møter Percy rett før han finner ut av at han er sønnen til den greske guden Poseidon. Etter å ha anklaget for å ha stjelt lynet til Zevs, starter han på en skole for andre halvguder lik han selv. Der slår han seg sammen med sine to bestevenner for å dra på en strabadiøs ferd for å avverge et plott som i siste instans kan skape krig mellom gudene på Olympos.Etter braksuksessen med Harry Potter-filmene, er det tydelig at gutta i Hollywood ser klingende mynt i "tre bestevenner med magiske krefter er akkurat det kidsa vil ha, og vi kan gni oss i hendene og le lurt"-formularen. At Percy Jackson og Lyntyven er en romanserie, og regien er ved Chris Columbus, som også stod for regien ved de to første Harry Potter filmene, er to av de mange likhetstrekkene mellom de to. For fans av bokserien er det alltid knall å se sine innbilte helter på den store skjermen, men for et publikum over tolv og et halv, er dette to ulidelige timer med et irrelevant innhold. Filmen har den verste castingen jeg har sett på en god stund, og det er jo et pluss i skadefryd-boka. Ja, rent bortsett fra "Cool" Steve Coogan som Hades. Det passet uheldigvis.
Karakter: 3/10
Valentine's Day - Anmeldt av Gøte Strindler
Regi: Garry Marshall
Store ensemble-cast-filmer er noe vi kjenner og halveis liker fra før. Disse har gjerne et tema. Crash har rasisme, Paris Je´taime og New York I Love You har byene og Love Actually har jul og kjærlighet. Valentines Day er som du forstår fokusert rundt kjærlighet og denne ”most special of days”. Små historier som alle bindes sammen av temaet fortelles over ca. to timer, med skuespillere som Ashton Kutcher og Julia Roberts – og en hel haug andre.Ja du gjettet det; den er fylt av klisjeer. Du blir presentert med ”forskjellig” kjærlighet, gammel, ung, sår, håpløs, rar, falsk, homofil og så videre. Men alle historiene er gørr kjedelige og virker helt like. Måten de bindes sammen på er latterlig og du får rett og slett veldig lite ut av denne filmen. Der hvor Love Actually er har humor, sårbarhet, fantastisk musikk og så videre, klarer ikke Valentines Day noenting. Dette er ikke en god kinoopplevelse, og i bunn og grunn er det jo det alt handler om.
Karakter: 1/10
Få alle argumenter og resonnementer fra anmeldelsene rett på øret - gå inn på Nova Noirs hjemmesider og kos deg med sendingen fra 11. februar!
I tillegg til disse fem har også Velkommen og It Might Get Loud premiere denne uken - les mer om disse og de andre filmene på IMDb eller Oslokino.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar