Christians topp-5 gjennom 2000-tallet

Da jeg fikk vite at jeg skulle nominere 5 filmer til Nova Noirs 10-på-topp-filmliste fra 2000-tallet, bestemte jeg meg raskt for å velge filmer ut fra sjanger og ikke bare smak. På den måten kunne jeg inkludere filmer jeg nødvendigvis ikke holder som de absolutt 5 beste dette tiåret, men som jeg allikevel syns bør få en oppmerksomhet på tampen av 2009.

Beste Drama:
Der Untergang (2004)
Regi: Oliver Hirschbiegel
Der Untergang kom på kino i Norge i 2005 mens jeg var dypt inne i teoretiske filmstudier ved Høgskolen i Lillehammer. Det som gjør at Der Untergang havner på topp er uten tvil den fantastiske rolletolkningen Bruno Ganz gjør når han portretterer Hitlers siste dager i bunkeren under 2. verdenskrig. Han greier å menneskeliggjøre Adolf Hitler, vår tids kanskje mest forhatte mann. Filmteknisk er Der Untergang fantastisk og bidrar til en realistisk, psykologisk og klaustrofobisk framstilling av en av 1900-tallets viktigste historiske hendelser.



Beste Dokumentar:
Touching the Void (2003).
Regi: Kevin MacDonald
Touching the Void inneholder alle elementene som skal til for å lage en vellykket dokumentarfilm. Historien er ekstremt gripende. Touching the Void forteller historien om Simon & Joe som med sin trang til å sprenge grenser bestemmer seg for å bestige fjellet Siula Grande i Peru, noe ingen tidligere har klart å gjennomføre. Selvsagt går det galt og det er her Touching the Void løfter seg fra en gjennomsnittelig klatredokumentar på National Geographic. Hjerteskjærende og dramatiske intervjuer gjort med hovedpersonene akkompagnert med en gripende dramatisering av hendelsene med profesjonelle skuespillere i Chamonix forteller en helt usannsynlig historie om to ekstreme personers kamp mot enorme naturkrefter. Aldri har fjellet blir framstilt villere og vakrere på film enn i Touching the Void. Men det er historien som fortelles som setter det dypeste intrykket i dette monsteret av en dokumentarfilm.


Beste Komedie:
The Hangover (2009).
Regi: Todd Phillips
Jeg måtte altså helt til slutten av 2000 tallet før det dukket opp en komedie som satte i gang latterbrølene mine på en slik måte som The Hangover gjorde. Filmen er helt konge. Hvordan beskrive en film som apellerer til min humoristiske sans? Vel, det er ikke lett, men det som gjør at den scorer høyest av alle komedier som er sluppet de siste 10 årene er nok hvordan den er bygget opp. Kompisgjengen drar til Vegas for å feste. Det er utdrikningslag og det tar helt av med alle de rette elementene. Sex, dop, alkohol, kidnapping, horer, Mike Tyson, vulgaritet og så videre og så videre og så videre... Dagen derpå husker ingen noe og brudgommen er borte. Hva skjedde i går? Det geniale med The Hangover er nettopp denne oppnøstingen av gårsdagens eskapader. Her har du alle de klassiske typene i et kompismiljø og skuespillerne er så bra castet. The Hangover er komisk timing i toppklasse, og er etter min smak DEN beste komedien på 2000-tallet.


Beste Norske:
Sammen (2009).
Regi: Matias Armand Jordal
Det er ekstremt trist, leit og ikke minst synd at Sammen ble forbigått i stillhet i media og blant publikum i begynnelsen av 2009. Dette er en film som beskriver hvor vanskelig et familieforhold mellom far og sønn kan være etter at mor brått blir revet bort. Hva skjer den dagen da hele verden bryter sammen og hvordan er veien tilbake til en tilnærmet normal hverdag? Det er temaet i Sammen, og den kunne fort ha endt opp som nok en norsk hverdagsrealistisk dramafilm. Men den innehar imidlertid elementer som hever den langt over gjennomsnittet. Rolleprestasjonene levert av Fritjof Såheim og Odin Waage føles så virkelig, og det er så sårt og hjerteskjærende som jeg aldri har sett av norske skuespillere tidligere. Regien er helstøpt, manuset er bunnsolid og gir meg totalt sett en tilnærmet ultimat filmopplevelse. Det er det få, om ingen norske filmer som har klart tidligere. Sammen er den beste norske filmen på 2000-tallet.


Beste Film:
City of God (2002).
Regi: Fernando Meirelles
City of God er den ultimate filmopplevelsen. Den ULTIMATE! Alt stemmer 100% i dette eposet av en film. Handlingen er lagt til den skitne favelaen i Rio de Janeiro hvor gjengene regjerer. Det er dop og kriminalitet som råder, men samtidig så er den indre justisen med på å bidra til en viss stabilitet blant folkene som bor der. Historien lever på så mange ulike plan ,og filmen endrer radikalt bilde halvveis på grunn av en enkelt hendelse. Gjennom hovedpersonen Rocket fortelles historien om hvordan Lil Ze og Bene stiger i gradene fra gategutter til total dominans i favelaen. Det er rått og det føles ekte, mye på grunn av totalt ukjente og uskolerte skuespillere som kjenner miljøet fra innsiden. Andre del av historien er et vilt krigsepos som beskriver det totale kaoset som råder når det ikke lenger finnes noen rollemodeller som kan kontrollere organismen kalt favelaen. Rent visuelt er City of God en nytelse jeg aldri før har sett på film. Kameraføringen, fargene, miljøbeskrivelsene og karakterene er av en så høy kvalitet at jeg blir lamslått hver gang jeg setter på filmen. Dette er filmen jeg aldri vil gå lei av så lenge jeg lever og er ikke bare 2000-tallets beste film etter mitt syn, men tidenes beste.

Er du uenig? Provosert? Enig?
Syns du ikke argumentene mine holder mål? Vel jeg tar gjerne en diskusjon så det er bare å kommentere på hva jeg har skrevet. Kjør debatt:)

Sjekk også ut tidligere lister fra redaksjonens medlemmer:
Gøte Strindler - Hanne Jakobsen - Fredrik Guneriussen - Siren Løkaas