I morgen kl 10.00 er vi tilbake. Vi her i denne nydelige og mangfoldige radiokanalen. Vi som ser for mye film og brenner for å dele inntrykk og meninger med deg. Vi her i Nova Noir. Fredrik Guneriussen og Gøte Strindler tropper opp i studio for å gi deg en klassisk time med film og radio.
Det er mange filmer som har premiere denne uken. Vi anmelder Precious som har tiltrukket seg mang en nominering i denne sesongen av pris-utdelinger. Vi skal fortelle deg om du bør gå å se Hugh Grant og Sarah Jessica Parker i deres nye romantiske komedie Did You Hear About the Morgans.
Endelig har Paul Giamatti fått sin hovedrolle og endelig kommer filmen til Norge. Vi anmelder Cold Souls, og vi ser også på filmen Alle Andre.
Vi skal snakke om feminisme på film, og vi har snakket med en feminist med en overraskende favorittfilm.
I 1995 kom den største kjærlighetshistorien siden Love Story (1970), med Ethan Hawke og Julie Deply. Vi skal prøve å overbevise deg om at dette er filmen du skal se i helgen, og i tillegg skal vi se nærmere på en av Bollywoods største skuespillerinner.
Hør på Nova Noir i morgen kl 10.00 på fm 99,3 eller på www.radionova.no.
Om du går glipp av morgendagens sending eller vil høre tidligere sendinger så trykk her.
Det spør dagbladeti sin anmeldelse av Haddy N'Jie sin nye plate. Jeg vet at dette ikke har noe med film å gjøre; men for meg så har det det allikvel.
I det fantastiske filmåret 1999 kom nemlig the Tomas Crown Affair ut. I denne filmen er det en scene som har vært med meg opp igjennom. Kanskje min favoritt-scene og hvorfor? Nina Simone spiller en stor rolle. Her oppdaget jeg henne for første gang:
I morgen torsdag kl 10.00 braker det løs igjen - Gøte Strindler og Fredrik Guneriussen skal ta dere trygt gjennom nok en times film&sånt på FM 99,3!
Filmåret er igang, og endelig kommer anmeldelsen av filmen mange av oss har ventet lenge på: Where the Wild Things Are, fra den eminente Spike Jonze. Men ingen fest uten voers - og denne gangen titter vi nærmere på Jonzes karriere opp til denne ukens premiere.
Vi skal dessuten anmelde Planet 51 - en ny tegnefilm fra en gjeng relativt ukjente skapere, men med stemmene til blant annet Dwayne "The Rock" Johnson og den alltid fantastiske G.O. a.k.a. Gary Oldman.
Dessuten får du et innblikk i to filmer vi bestemt mener fortjener mer oppmerksomhet... Men hvilke, det må du tune inn i morgen for å finne ut av!
Så finn frem til 99,3 på lytteboksen eller www.radionova.no/lytt på verdensveven, len deg tilbake og nyt filmprat, anmeldelser og mye mer en hel time til ende - det hele i morgen torsdag kl 10.00!
Jeg har nettopp to av de kuleste trailerene jeg har sett siden Cloverfield traileren. Begge tilhører samme film; nemlig Kick-Ass.
Du har sansynligvis sett trailere for denne filmen før; hvor fokuset er på denne gutten... ...som bestemmer seg for bli super helt.....boooooring! Men så kommer disse to her:
Filmen ser plutselig drit kul ut!!!!
Jeg må jo bare nevne det i forbifarten. Kick Ass er basert på denne http://en.wikipedia.org/wiki/Kick-Ass som også er vel verdt å sjekke ut!!!
Vi i Nova Noir ser mye film og vi gleder oss til nytt som kommer. Denne uken åpnet CasaNegra, Up in the Air og Det Regner Kjøttboller som om du bor i oslo området kan gå å se nå! Hvis du vil finne ut om du bør gå å se dem så kan du høre på denne ukens Nova Noir fm 99,3 Vi snakker med regissør av CasaNegra Nour-Eddine Lakhmari om filmens hans og norskt syn på Marokko. Vi tar en titt på Eddie Izzard som skuespiller og filmen Ghost World blir anbefalt av Siren Løkaas. Vi annmelder premierefilmene og hva vi syntest om dem kan du høre her. Siden vi er på en glede seg til filmåret 2010 serie her på bloggen så må jeg kommentere på noen greier. For det første the Runaways traileren ble sluppet på fredag. Om du ikke allerede har sett den på dagbladets flotte trailerside så kan du se den her:
The Runaways om du ikke vet det: http://en.wikipedia.org/wiki/The_Runaways Kult at det blir en film. Rollene:
Joan Jett - Kristen Stewart Cherie Currie - Dakota Fanning Lita Ford - Scout Taylor-Compton Kim Fowley - Michael Shannon
Ikke like kult. Kristen Stewart har ikke overbevist meg om noe som helst, Dakota Fanning er jeg prinsipielt motstander av og Scout Taylor-Compton har jeg aldri hørt om. Michael Shannon er bra....jeg gleder meg fortsatt til My Son, My Son og Jonah Hex som han også skal være med i (Wow...Michael Shannons år i år!). Det er en rolle til som gleder meg; som Robin har vi Alia Shawkat som jeg merkelig nok liker veldig godt. Hun har gjort gode roller i blant annet Arrested Development (TV), Bart Got a Room og Whip It. Whip It har ikke kommet enda på norske kinoer men dette med kvinnelige rockete damer som gjør noe gøy er felles for både Whip It og forhåpentligvis the Runaways. Men Shannon og Shawkat redder ikke følelsene mine for dette prosjektet.....det står i fare for å bli teit. Vil du se noe som ikke er teit se Edgeplay dokumentaren om the Runaways!
Det andre jeg vil nevne i forbifarten er the A Team. Nå skal de altså lage en remake av den kjente serien fra 80'tallet, sansynligvis samme greia de gjorde med G I Joe noe som var halveis underholdene. Problemet er at de skal prøve å gjøre noe utrolig ukult om til noe kult. Ukult sier jeg. Prove it sier du! Fine se her:
HAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHA!!!!!! Selv om jeg mer enn en gang har villet starte en Liam Neeson chant!
Det første man gjør når man ser denne listen er å minne seg selv på at man er kjempe-irritert over at vi får filmer såpass seint her i landet. Det andre er at vi ikke gleder oss til To Save a Life i det hele tatt! Det tredje er at man bør høre på Nova Noir på torsdager kl 10.00 eller reprise fredager for å finne ut om noen av de som kommer ut er værdt en tur på kino. Av de som kommer ut i USA så har vi hørt mye bra om Legion:
Jeg tviler på at den vipper AVATAR ned fra tronen sin helt enda....men man vet jo aldri.
Årets første Nova Noir sending er over. Den ble sendt i dag kl 10.00 og det aller første som ble snakket om var noe av det vi gleder oss til dette året. Om du ikke fikk hørt sendingen er det reprise i morgen kl 08.00. Det ble nevnt tre filmer på begynnelsen:
Disse tre er verdige kanditater til hva man kan glede seg til dette året. I "My son, My son..." spiller Willem Dafoe som er en av vår tids absolut beste skuespillere, Chloe Sevigny som dukker opp i gode filmer både her og der og ikke minst Mr. Intense-Face Michael Shannon er med han også noe som gjør at jeg kommer til poenget mitt. Michael Shannon skal ikke bare være med i Golder og Herzog's "My Son, My Son..." dette året. Han kommer også på skjermen i Jonah Hex. For dere som ikke vet:
....for dere som ikke gidder å lese wikipedia-siden så er Jonah Hex en av tegneserie-verden's beste antihelter. Til og med jeg som ikke liker western for en femmer rangerer han helt der oppe sammen med Jeremiah, Spawn, Morpheus, Spider Jerusalem, Billy Butcher OSV
og nå kommer han åltså på film. Det er en glede for meg at det ikke lenger er de største og mest klissete heltene fra Marvel som det blir laget film av når det gjelder "de tegnede". Jonah Hex er en dritkul tegneserie og det ser ut som den kan rive som film også. I tilleg til Michael Shannon så spiller Josh Brolin hovedrollen og John Malkovich spiller drittsekken Quentin Turnbull. Begge disse er solide skuespillere og er i min mening godt castet for tiden de skal skildre.
Der hvor prosjektet drar litt vestover (mot hollywood) er i Megan Fox som skal spille en "trigger-happy" prostituert og faktumet at regissøren er Jimmy Hayward. Megan Fox er pen hun, ingen som diskuterer det. Men det er ikke snakk om i alle himlens helvetter at det fantes en "trigger-happy" babe som solgte kroppen sin på den tiden som så ut som henne. Det kommer bare til å bli teit. Ja jeg vet at filmen skal omhandle voodoo og alskens annet usansynlig; men jeg tror mer på voodoo en jeg tror på Megan Fox. Litt lignende Sherlock Homes tidligere i år. Dessutten så er ikke Megan Fox den jeg ville valgt om jeg skulle skildre miljøet som Jonah Hex beveger seg i. Den andre faktoren Jimmy Hayward skurrer litt på grunn av dette
Den eneste filmen Jimmy Hayward har reggisert tidligere er Horton Hears a Who. Ta meg ikke feil altså, Horton er en av de beste og morsomste animerte filmene noensinne. Men den er en laaaaaaang vei unna det Jonah Hex forhåpentligvis skal bli; dark, gritty, real, unreal, awesome!
Det finnes ingen trailer for Jonah Hex enda, men på youtube finnes det alltid en fjomp som prøver å lure deg.....denne gangen var det ganske morsomt faktisk. Fra Three Amigos:
Expendables bruker jeg ikke noe mer tid på, siden vi har snakket om den før både her og der, men sjekk den ut og legg merke til rollelista.
Den tredje filmen som ble snakket om i begynnelsen av programmet var det the Road . Dette er ikke en vilken som helst film, den har nemlig blitt omtalt som en revulosjon i post-apokalytisk film. Filmen er basert på bestselgeren med samme navn skrevet av Cormac McCarthy som også har skrevet boka som ble til No Country for Old Men. Boka har vært en stor suksess og vunnet mange priser, og med Viggo Mortensen som faren og John Hillcoat som regisør kan dette bli suksess nummer to. John Hillcoat har et kult navn og regiserte The Proposition som er en god pekepinn på godt arbeid.
Filmen har norgespremiere under Tromsø Internasjonale Filmfestival nå på mandag (18.01.10) (lucky bastards!) hvor den er beskrevet som "filmen som er så bra at man ikke klarer å se den mer enn en gang". Post-apokalyptiske visjoner fascinerer meg og denne traileren gir gode vibber for filmen som kommer til resten av oss 19.02.10:
Jeg håper den blir en slags 28 Days Later uten zombiene....jeg får frysninger av å tenke på det!
Som sagt før så er det mye å glede seg til i 2010; og vi i Nova Noir har lyst til å være med å hype.
En av filmene det er verdt å ta en nærmere titt på er Despicable Me. Traileren ble sluppet allerede i juli men det er nok ikke mange som har fått den med seg enda. Filmen har Steve Carell som verdens nest beste superskurk Gru. Gru har en plan for å bli den største superskurken noensinne, men innehaveren av "superskurk nummer en" tittelen Vector spillt av Jason Siegel vil ikke miste sin posisjon. Både Carell og Siegel er geniale komikere, og Carell har hatt lignende jobb før. Han hadde stemmen til the Mayor of Whoville i en av tidenes morsomste animerte filmer nemmlig Horton Hears a Who. Jason Siegel har ikke gjort akkuratt dette før; selv om vampyrdukketeateroperaen i Forgetting Sarah Marshal var en god audition. Den ene traileren har et gammelt jazz sound i backgrunnen helt på slutten som får meg til å tenke på Henri Mancinis pink panther theme; blander du dette med et par superskurker som prøver å være best kan dette bli en fantastisk film. Men det som har gjort at jeg gleder meg mest er Gru sine minions sjekk ut denne teaseren:
Hva minner de to gutta deg om? Worms right! Jeg har spillt uttallige timer med Worms Armageddon og Worms 3D, nå kan jeg kanskje få noe lignende på film. Hooorayyy!!
Denne utgaven av "Glede Seg" rekka mi er kanskje ikke den mest sofistikerte og det blir ikke bedre for en av mine absolutt største forventninger er filmen Hot Tub Time Machine. Tidsreiser er noe jeg på generelt grunnlag intereserer meg for og det finnes mange morsomme filmer om dette; den siste som kom ut i sjangeren selvfølgelig Frequently Asked Questions about Time Travel (sjekk den ut....bra bra bra!). Dette virker som en blanding av et av fysikkens morsomste temaer og amerkas dummeste komedier, bare se her;
For det første: Alle filmer som reklameres med You Spin Me Round (Like a Record) er bra i mine øyne. For det andre så virker dette nettopp som en deilig blanding av the Hangover, Back to the Future, Superbad og slapstick-fysikk (digger du mitt nye utrykk? i do!) Rollelisten er ikke så dum den heller for denne typen film: Rob Corddry som var fantastisk i Harold and Kumar Escape from Guantanamo Bay (pluss Old School), Craig Robinson som var morsom i Pineapple Express, Clark Duke fra Road Trip lookalike'n Sexy Drive er alle passende skuespillere for denne filmen. Men det er en overraskelse her: John Cusack er med....whawhaWHAT? Joda...John Cusack. Men er det egentlig så rart? Det er nok ikke noe mer inteligens i denne filmen en 2012. Lenge leve underholdningen!
Hør på Nova Noir sin første sending på denne siden av the naughties på torsdag 14 januar kl 10.00.
Nytt tiår, nytt år, ny Doctor. Jeg gleder meg til dette filmåret! Det er masse spennende som skal skje.
Den første og mest åpenlyse er kanskje Alice in Wonderland. Laget av Tim Burton og med navn som Johnny Depp, Helena Bonham Carter og Anne Hathaway er dette allerede noe å glede seg til. Men om man ser litt nærmere på rollelisten så dukker det opp overraskende mange andre navn vi kjenner og elsker fra før, særlig for oss som har de britiske øyer et spesielt sted i hjertet. Christopher Lee er The Jabberwock, Michael Sheen er The White Rabbit, Alan Rickmann er The Caterpillar og hipp hipp hurra Matt Lucas fra Little Britain spiller Tweedledee og Tweedledum. Dette er rollelista fra drømmene! Selve Alice spilles av relativt ukjente Mia Wasikowska fra Australia og som andre senere store navn fra down under har også hun vært med på den beste krokodillefilmen noensinne; nemlig Rouge fra 2007. Etter 3D magien til James Cameron blir det også spennende å se hvordan Tim Burton vil velge å bruke denne nye faktoren i film. Det er i hvert fall ingen tvil om at Nova Noir som helhet og meg personlig gleder oss/meg til denne filmen.
I samme tidsperiode som Alice er det flere andre filmer å glede seg til; Tomme Tønner, Casa Negra, The Princess and the Frog, Whip It, Where the Wild Things Are, Micmacs, Mikkel Rev og 9 er bare noen og jeg kunne fokusert på hver enkelt av dem. Men jeg vil hoppe litt i tid og snakke om det som jeg kanskje gleder meg mest til. Du tror kanskje det er Predator med Adrien Brody eller Iron Man 2 med Rourke som skurken men akk nei det er Tron Legacy som har fått pulsen min til å øke mest. Se for deg Tron med 25 års CGI utvilkling i baken. Se for deg Tron fra 1982 i 3D. Og selv om det har gått mange mange år så er Jeff Bridges fortsatt med. I dette legendariske universet har han fått med seg Michael Sheen og et par pene damer. Det er en haug av filmer som har ”potensiale” som i større eller mindre grad blir innfridd, Tron Legacy har et enormt potensiale så da er det bare å vente å se. Det som er litt fishy med dette er regissøren Joseph Kosinski. Denne mannen er totalt ukjent. Han har ikke laget en eneste spillefilm før og så får han denne store jobben. Det han i midlertidig har gjort er å lage noen reklamefilmer som snudde min skepsis i hvert fall littegrann. Bare se på dette:
Jävlar så kult dette kan bli.
Jeg skal komme tilbake med mer godsaker å glede seg til i tiden fremover, men enn så lenge begynner Tomme Tønner, Menn som Stirrer på Geiter, Polytechnique og Pelle Politibil denne uken. Kos dere!
Julen er straks over oss, men før freden senker seg, skal du her igjen få listen over tiårets beste filmer, som kåret av Nova Noirs lyttere og redaksjon. Vi er DAMN stolte av lista, og håper du kan finne noe bra inspirasjon her, om du ikke har sett alle allerede.
De beste filmen mellom 2000-2009 er: 1. Lord of the Rings-trilogien 2. The Dark Knight 3. Den fabelaktige Amelie fra Montmartre 4. Lagaan 5. Sin City 6. Reprise 7. Hunger 8. Lost in Translation 9. In the Mood for Love 10. Der Untergang
I en egen, separat kåring ble dessuten Svidd neger kåret til tiårets beste norske film.
... men som dere sikkert skjønner, var det en hel haug av filmer som ikke nådde opp. Faktisk fikk vi inn stemmer på rundt 150 filmer tilsammen.
Vi velger å se på det som et merke på kvalitet at noen har ønsket å få disse filmene opp på lista over tiårets beste filmer. Og dermed tenkte vi: Hvorfor ikke dele lista med alle andre også? Det er jo alltid vanskelig å velge ut film for kvelden, og denne samlingen kan jo da være en hjelp på veien til å finne en film noen synes er knall.
Vi har hørt mye om den nye James Cameron filmen de siste månedene. Vi har hørt om 12 år med venting. Vi har hørt om helt ny 3D-teknologi. Vi har hørt om den dyreste enkeltstående filmen noensinne. Alt dette var i hodet mitt da jeg gikk inn i salen, senket meg ned i stolen og setter på brillene. 2 timer og 41 minutter senere kom jeg ut og det var allerede et savn inni meg. Jeg ville gå inn igjen og oppleve det hele en gang til. Jeg mener det er et problem hos mange anmeldere at de er for profesjonelle. De lar seg sjelden rive helt med. De skal alltid bryte ting ned i biter og kommentere. Dette er selvfølgelig både bra og logisk; men på den måten er det ofte vanskelig å destillere den rene gleden ut fra anmeldelsene. Den helt personlige opplevelsen.
AVATAR er fantastisk. Det er et eventyr på massiv skala. Hver og en av oss har forhåpentligvis noen få opplevelser i livet med et eller annet medium som setter standarden for alt annet. Som forandrer deg på en måte. Som er såpass stort at man har tårer i øynene og gåsehud. Hvor man blir hekta etter en gang. AVATAR er nå en av disse opplevelsene for meg. Jeg er hardcore SF-fan, jeg har sett masse film, jeg er glad i action, kjærlighet, visuelle nytelser, eventyr, hardware, osv; for en som meg er AVATAR heroin.
For alle andre som ikke er som meg: Jeg tror denne filmen vil være en stor opplevelse for dere også. Jeg skal ikke snakke om spesifikke punkter i filmen. Bare komme med en rungende oppfordring til å gå å se den. Den er stor, den er vakker den er på noen måter revolusjonerende. Jeg lo, måpte, gråt og var helt og holden med på reisen. Jeg drømte til og med om filmen når jeg kom meg til sengs den kvelden. Jeg skal se den igjen i kveld!
Jeg vet at dette nødvendigvis ikke er en av de beste anmeldelsene du har lest, den er ikke velformulert og snakker ikke om forskjellige aspektene i filmen. Det eneste jeg håper du husker etter å ha lest dette er at minst en person i denne verdenen ble glad i en fantasi som ikke var hans egen. Fantasien presentert av James Cameron satte seg i margen til en person og ble en del av hans sammensurium av umulige drømmer. Filmen ble noe magisk i 2 timer og 41 minutter for en person.
Det er ikke lenger mulig å stemme på tiårets best filmer. Konkurransen er over!
Vi takker for alle stemmene vi har fått og vi registrerer at film engasjerer! Det er vi glade for. Vinneren vil bli trukket opp av hatten under den 2 timer lange spesialsendingen av Nova Noir. Den begynner vanlig tid kl 10:00 på torsdag 17. desember.
En god film for meg er en film som sluker meg inn i det universet den skaper. Og for å få til det må rolleprestasjoner være interessante og historien må ha en enorm drivkraft. Med interessante mener jeg nødvendigvis ikke Oscar-verdig karakterformidling, men alt fra morsom, sær, genial, tragisk til mystisk. Og historien kan være alt fra to mus på jakt etter en ostebit eller en krigsfilm satt i 2. Verdenskrig, så lenge filmen drar meg inn i dens verden. Jeg må bare legge til at jeg elsker filmer med en uforutsett slutt, men det er ingen nødvendighet for å være en god film i mine øyne. Let’s start:
5. Blood Diamond (Edward Zwick, 2006) Det jeg elsket med denne filmen var at den viste hvordan livet i Afrika er for den sivile befolkningen. Du forstår hva afrikanere på forskjellige veldedighetsreklamer føler, og hvordan de har det, etter å ha sett denne filmen. Den viser hvor mye jævelskap det ligger bak en ”skitten” diamant. Filmen er selvfølgelig ikke dokumentarisk. Action, følelser, sterke rolleprestasjoner (DiCaprio!), en gripende historie og en rørende slutt får meg til å leve inn i filmen.
4. K-PAX (Iain Softley, 2005) Kevin Spacey spiller en mann som sier at han er fra planeten ”K-Pax”. Hele filmen er knallgod og fornøyelig å se på fordi Spacey går under huden på karakteren sin og får denne utenomjordiske, menneskelignende mannen til å virke troverdig. Jeff Bridges spiller en psykiater som får i oppgave å gjøre Prot, som karakteren til Spacey heter, frisk igjen. Men psykiateren begynner å bli like overbevist som seeren, på at Prot er utenomjordisk. Du vil krangle med deg selv om hva du skal tro på. Akkurat som psykiateren. Denne vitenskapelige troen versus den overtroiske troen som alle mennesker er opptatt av, ledes av frustrasjon, glede og spenning gjennom filmen. Det var akkurat det som gjorde at jeg falt for K-Pax. 3. Snatch (Guy Ritchie, 2000) Denne filmen har alle ingrediensene som får meg til å like en film. En haug med interessante rolletolkninger (spesielt Brad Pitt), en simpel, men engasjerende handling som fengsler (alle er ute etter den samme diamanten) og en fullstendig uforutsigbar og overraskende slutt (vel, den må du se filmen for :-) ). Morsomme one-liners, hysteriske situasjoner og et par komplette idioter gjør denne filmen til en av de beste komediene jeg har sett dette tiåret. Da må jeg også slenge på at denne filmen er en av de kuleste filmene jeg har sett. Merk: Kuleste.
2. A Beautiful Mind (Ron Howard, 2001) En av grunnene til at jeg virkelig tok denne filmen til mitt hjerte var fordi jeg ikke visste noe som helst om denne filmen før jeg så den. Vi følger livet til matematikeren, John Nash, mesterlig spilt av Russell Crowe. Alt fra hans selvoppdagelse om sitt skjulte talent, til hans dramatiske utvikling i livet er veldig engasjerende. Dette er Russell Crowes beste rolleprestasjon dette tiåret, mener jeg. Filmen i seg selv er engasjerende når Nash foran øynene på deg blir mer og mer sårbar for sykdommen som han har. Hans vilje til å leve og hans hustrus støtte gjennom de kjipeste dagene i deres liv vil gi deg klump i halsen. Når jeg ble klar over at John Nash faktisk var en mann som var like ekte som deg og meg, ble filmen raskt en av mine favoritter. Selvom den mest spennende delen i filmen er fiksjon (eller høyt overdrevet av det virkelige), var det nettopp den delen som fikk meg til å elske denne filmen i utgangspunktet. 1. Lagaan (Ashutosh Gowariker, 2001) Lagaan, som på norsk har fått navnet "Helter i opprør", er en Bollywood-film med alle elementer som filmer fra India har. Dans, sang (herlig musikk av oscar-vinneren A. R. Rahman), kjærlighetshistorie og en ”villain”. Men ikke et eneste sekund blir alt dette klisjé. Det er akkurat derfor Lagaan er en film du må se hvis du vil gi Bollywood en sjanse. Du kommer ikke til å bli skuffet. En klassisk David vs Goliath story satt i et episk drama under briternes herredømme. Du blir godt kjent med innbyggerne i landsbyen og føler med dem når de frustrerer over og bekymrer seg for sine harde levekår. Kampen mellom de snille og de onde skjer på en cricketbane. Og du får en ”training sequence” på indisk vis. Det er herlig. Min favorittskuespiller Aamir Khan har hovedrollen i denne filmen, og denne filmen var også hans første filmproduksjon. Filmen ble nominert til Oscar for beste utenlandske film. Filmen vil engasjere deg på en måte som du aldri har blitt før. Du vil føle den hete varmen og lukte eksotisk krydder der du sitter i godstolen. Så velutført og godt fortalt er Lagaan. Uansett hvor mye jeg skriver om Lagaan er det ikke nok. Den må oppleves.
Kommenter gjerne om du har noe å si på min liste, mine tolkninger av filmene, hvis du vil legge til noe, om du lurer på noe angående mine valg eller rett og slett vil uttrykke dine meninger angående disse filmene.
Nå skal tiårets beste filmer kåres og i løpet av de siste ukene har du fått servert redaksjonens personlige 5 favoritter inntil vi kårer den ultimate Ti på topp-listen i årets siste program neste torsdag.
Men fremdeles har DU muligheten til å komme med din stemme gjennom din personlige liste over de ti beste filmene fra 2000 til 2009. Kommentarfeltet fungerer ypperlig, e-post er også perfekt - eller send lista di på SMS med kodeord NOVA til 2030. Alle bidrag teller selvsagt inn på den endelige lista.
I mellomtiden får du her redaksjonsleder Roger Grosvolds liste over filmene han mener er tiårets 5 beste:
5. La Vie En Rose (Olivier Dahan, 2007) Historien om Edith Piaf er vakkert filmet og iscenesatt samtidig som musikken og sangene underbygger hver minste scene. Men det er Marion Cotillard's gnistrende tolkning av Piaf som virkelig gir frysninger på ryggen. En av de sterkeste og best monterte scenene er der Piaf mottar et budskap som skal kaste skygger over resten av hennes liv. Hun bryter helt sammen, sorgen og hjelpeløsheten lyser av henne der hun løper gjennom en kald og mørk leilighet for i enden av gangen komme ut på scenen hvor teppet går opp og hun står fremfor sitt publikum. "La Vie en Rose" står for meg som det sterkeste artistportrettet på film det siste tiåret.
4. Wall-E (Andrew Stanton, 2008) Pixar har siden «Toy Story» (1994) markert seg som de beste historiefortellere innen animasjonsfilm, og med «Wall-E» befestet de sin posisjon ytterligere der man sitter klistret til skjermen hele veien gjennom. Animasjonen er imponerende, men den kommer samtidig aldri i veien for selve historien som er velfortalt, medrivende og inspirerende. Det at man i løpet av filmens første halvtime har så godt som null dialog og like fult makter å formidle er intet mindre enn en genistrek. «Wall-E» både imponerer og gjør deg til et klokere menneske samtidig som den beviser at animasjonsfilm er mer enn «bare» barnefilm.
3. Milk (Gus Van Sant, 2008) Sean Penn imponerer som den amerikanske politikeren og homoaktivisten Harvey Milk, og under Van Sants regi føles det som om de ulike scenene er ment å skulle gi en videre mening fremfor å skape den der kamera går inn i rollen som observatør, ikke inngriper. Samtidig representerer filmen kampen for like rettigheter samme om det gjelder legning, kjønn, rase eller religion. Harvey Milk innledet sine offentlige taler med «I'm Harvey Milk and I'm here to recruit you». Når rulleteksten innledes er det vanskelig å ikke føle seg inspirert av Milks historie og livsgjerning.
2. The Lord of The Rings – The Fellowship of the Ring, The Two Towers & The Return of the King (Peter Jackson, 2003-2005) Når man i retrospekt ser tilbake på filmtiåret 2000-2009 er det umulig å komme utenom Peter Jacksons episte mesterverk av en triliogi som makter bragden å holde på kvaliteten gjennom tre filmer. Samtlige filmatiske grunnelementer sitter grunnstøtt: Alt fra lyssetting, utsnitt og Howard Shores stemningsskapende musikk til skuespillere, klipp og manus. Resultatet er en filmopplevelse av de sjeldne som vil bestå der andre faller fra.
1. Lars and The Real Girl (Craig Gillespie, 2007) Historien om Lars og dukken hans traff meg på et virkelig dypt nivå og står som en av de mest velspilte, vakreste og sjarmerende filmperler jeg har sett noensinne. Dette er filmen man skal se uten forventninger om noen bestemt sjanger og bare la historien utfolde seg fremfor deg. Det er mye søppel der ute hvor man føler seg tom etter å ha fortært det, og selv om jeg liker å spise søppel innimellom så er det forfriskende å se en film som løfter på humøret og gir deg troen tilbake på menneskeheten. «Lars and the Real Girl» er en slik film, en perle flere bør få med seg.
Er det filmer du mener jeg burde ha plassert annerledes, inkludert eller totalt utelatt? Feel free til å kommentere i vei, og underveis gi oss din liste over de ti beste filmene på novanoir(at)radionova(punktum)no så er du samtidig i konkurransen om å vinne DVD-pakke med filmer fra det siste tiåret.
Da jeg fikk vite at jeg skulle nominere 5 filmer til Nova Noirs 10-på-topp-filmliste fra 2000-tallet, bestemte jeg meg raskt for å velge filmer ut fra sjanger og ikke bare smak. På den måten kunne jeg inkludere filmer jeg nødvendigvis ikke holder som de absolutt 5 beste dette tiåret, men som jeg allikevel syns bør få en oppmerksomhet på tampen av 2009.
Beste Drama: Der Untergang (2004) Regi: Oliver Hirschbiegel Der Untergang kom på kino i Norge i 2005 mens jeg var dypt inne i teoretiske filmstudier ved Høgskolen i Lillehammer. Det som gjør at Der Untergang havner på topp er uten tvil den fantastiske rolletolkningen Bruno Ganz gjør når han portretterer Hitlers siste dager i bunkeren under 2. verdenskrig. Han greier å menneskeliggjøre Adolf Hitler, vår tids kanskje mest forhatte mann. Filmteknisk er Der Untergang fantastisk og bidrar til en realistisk, psykologisk og klaustrofobisk framstilling av en av 1900-tallets viktigste historiske hendelser.
Beste Dokumentar: Touching the Void (2003). Regi: Kevin MacDonald Touching the Void inneholder alle elementene som skal til for å lage en vellykket dokumentarfilm. Historien er ekstremt gripende. Touching the Void forteller historien om Simon & Joe som med sin trang til å sprenge grenser bestemmer seg for å bestige fjellet Siula Grande i Peru, noe ingen tidligere har klart å gjennomføre. Selvsagt går det galt og det er her Touching the Void løfter seg fra en gjennomsnittelig klatredokumentar på National Geographic. Hjerteskjærende og dramatiske intervjuer gjort med hovedpersonene akkompagnert med en gripende dramatisering av hendelsene med profesjonelle skuespillere i Chamonix forteller en helt usannsynlig historie om to ekstreme personers kamp mot enorme naturkrefter. Aldri har fjellet blir framstilt villere og vakrere på film enn i Touching the Void. Men det er historien som fortelles som setter det dypeste intrykket i dette monsteret av en dokumentarfilm.
Beste Komedie: The Hangover (2009). Regi: Todd Phillips Jeg måtte altså helt til slutten av 2000 tallet før det dukket opp en komedie som satte i gang latterbrølene mine på en slik måte som The Hangover gjorde. Filmen er helt konge. Hvordan beskrive en film som apellerer til min humoristiske sans? Vel, det er ikke lett, men det som gjør at den scorer høyest av alle komedier som er sluppet de siste 10 årene er nok hvordan den er bygget opp. Kompisgjengen drar til Vegas for å feste. Det er utdrikningslag og det tar helt av med alle de rette elementene. Sex, dop, alkohol, kidnapping, horer, Mike Tyson, vulgaritet og så videre og så videre og så videre... Dagen derpå husker ingen noe og brudgommen er borte. Hva skjedde i går? Det geniale med The Hangover er nettopp denne oppnøstingen av gårsdagens eskapader. Her har du alle de klassiske typene i et kompismiljø og skuespillerne er så bra castet. The Hangover er komisk timing i toppklasse, og er etter min smak DEN beste komedien på 2000-tallet.
Beste Norske: Sammen (2009). Regi: Matias Armand Jordal Det er ekstremt trist, leit og ikke minst synd at Sammen ble forbigått i stillhet i media og blant publikum i begynnelsen av 2009. Dette er en film som beskriver hvor vanskelig et familieforhold mellom far og sønn kan være etter at mor brått blir revet bort. Hva skjer den dagen da hele verden bryter sammen og hvordan er veien tilbake til en tilnærmet normal hverdag? Det er temaet i Sammen, og den kunne fort ha endt opp som nok en norsk hverdagsrealistisk dramafilm. Men den innehar imidlertid elementer som hever den langt over gjennomsnittet. Rolleprestasjonene levert av Fritjof Såheim og Odin Waage føles så virkelig, og det er så sårt og hjerteskjærende som jeg aldri har sett av norske skuespillere tidligere. Regien er helstøpt, manuset er bunnsolid og gir meg totalt sett en tilnærmet ultimat filmopplevelse. Det er det få, om ingen norske filmer som har klart tidligere. Sammen er den beste norske filmen på 2000-tallet.
Beste Film: City of God (2002). Regi: Fernando Meirelles City of God er den ultimate filmopplevelsen. Den ULTIMATE! Alt stemmer 100% i dette eposet av en film. Handlingen er lagt til den skitne favelaen i Rio de Janeiro hvor gjengene regjerer. Det er dop og kriminalitet som råder, men samtidig så er den indre justisen med på å bidra til en viss stabilitet blant folkene som bor der. Historien lever på så mange ulike plan ,og filmen endrer radikalt bilde halvveis på grunn av en enkelt hendelse. Gjennom hovedpersonen Rocket fortelles historien om hvordan Lil Ze og Bene stiger i gradene fra gategutter til total dominans i favelaen. Det er rått og det føles ekte, mye på grunn av totalt ukjente og uskolerte skuespillere som kjenner miljøet fra innsiden. Andre del av historien er et vilt krigsepos som beskriver det totale kaoset som råder når det ikke lenger finnes noen rollemodeller som kan kontrollere organismen kalt favelaen. Rent visuelt er City of God en nytelse jeg aldri før har sett på film. Kameraføringen, fargene, miljøbeskrivelsene og karakterene er av en så høy kvalitet at jeg blir lamslått hver gang jeg setter på filmen. Dette er filmen jeg aldri vil gå lei av så lenge jeg lever og er ikke bare 2000-tallets beste film etter mitt syn, men tidenes beste.
Er du uenig? Provosert? Enig? Syns du ikke argumentene mine holder mål? Vel jeg tar gjerne en diskusjon så det er bare å kommentere på hva jeg har skrevet. Kjør debatt:)
Her kommer min topp 5-liste og om du vil vite mer om filmene er det bare å trykke på tittelen på den filmen i listen du er interessert i og så vil denne magiske inter-highway linken slenge deg rett til den passende imdb siden, enjoy!
5. Napoleon Dynamite (2004) Jeg elsker komedier, men dessverre føler jeg det lages flere dårlige enn gode komedier. Napoleon Dynamite må derfor på listen fordi den er både bra og dårlig i en sær og nydelig liten tidlig 90-talls pakke. Den er sammensatt av de mest ukomfortable karakterer som er ”tapere” på alle tenkelige måter satt i et tiår med lite flatterende vokabular og mote. Igjennom disse skaper duoen Jared og Jerusha Hess et unikt verdensperspektiv som man enten elsker eller hater og alle kan kjenne seg igjen i på en eller annen måte. Jeg fant min indre(og ytre) særhet en mye bedre egenskap da jeg så denne filmen mens jeg gikk på highschool i en liten by i Missouri.
4. Sin City (2005) Er et sanselig og estetisk mesterverk. Uansett om man har lest den grafiske novellen den er basert på eller ikke vil man elske denne stjernespekkede innovasjonen i filmskapning. Som skap-nerd setter jeg stolthet i å ”lese før man ser” og ofte kan det ødelegge en filmopplevelse (som for meg med Watchmen), men denne er utrolig bra både i og utenfor den litterære kontekst.
3. The Assasination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007) Dette er en vidunderlig skitten og mørk film. Jeg følte at jeg ble dradd inn i de kalde kanadiske Rocky Mountains og inn i en historie jeg ikke hadde brydd meg om hvis det ikke var for de vidunderlige skuespillerprestasjonene til Casey Affleck og Brad Pitt. Om ikke dette var nok er filmmusikken laget av den geniale Nick Cave som finner essensen i hver scene. Det er et samarbeid mellom filmskaper, komponist og skuespiller som har skapt noe hjerteskjærende og magisk.
2. Wristcutters: A love story (2006) "What can I do about it now, kill myself again?" Da jeg så denne filmen for første gang var det utelukkende fordi Tom Waits var med i den, men det hadde jeg glemt et par minutter inn i filmen fordi dette er en nyskapende film med et utrolig detaljert plot. Den bruker kontraster og uberegnelig musikk til å fortelle en nydelig og viktig fortelling, samt å viser det at selvmord ikke er svaret eller løsningen uansett hvor langt nede man føler seg. Troverdig, full av medmenneskelig kjærlighet og en karakter basert på Eugene Hütz fra Gogol Bordello, kan det bli bedre?!
Og sist men ikke minst
1. Le fabuleux destin d'Amélie Poulain (2001) Denne filmen er nydelig av mange grunner, men den er spesielt viktig for meg fordi dette er historien om en så godhjertet og positive person at den skaper et bilde av den typen menneske jeg skulle ønske jeg kunne være. Fargespillet som spiller en viktig rolle i hvorfor denne filmen er så bra komplimenterer det naive og spesielle ved Amelie og det særeste skybrudd og snodigste Zorro-maske kan ikke gjøre filmen mindre troverdig. Den perfekte film for alle anledninger og får meg til å felle en lykkelig tåre hver gang jeg ser den.
Synes du dette er en helt absurd topp 5-liste så vil jeg at DU skal kommentere, lage din egen eller kanskje bare laste opp et bilde av deg selv som flipper meg da bird og ikke minst kan du bruke din (eller min)utmerkede filmsmak til å vinne DENNE konkurransen!
På fredag har Luc Bessons familiefilm "Arthur og Maltazards hevn" premiere i Norge, og i den anledning gir vi i Nova Noir bort premier til et par heldige vinnere.
Gavepakken består av:
* Den første filmen i serien om Arthur: «Arthur og Minimoyene» * «Arthur og Maltazards hevn» bag og plakat * To Norgesbilletter til «Arthur og Maltazards hevn»
For å sikre deg en slik pakke trenger vi svar på følgende spørsmål:
Maltazard er navnet på Arthurs ondskapsfulle nemesis, og i de engelsktalende versjonene av filmene har han operert med to ulike stemmegivere. Hva er navnet på de to rockelegendene som har gitt engelske stemme til Maltazard?
Send mail med riktig svar til novanoir(at)radionova(punktum)no og skriv navn og telefonnummer, eller send SMS med kodeord NOVA til 2030.
Siste frist for å svare på konkurransen er midnatt torsdag 3. desember.
Det nærmer seg ubønnhørlig jula, noe som ikke minst merkes på stressnivået på utallige lesesaler. Men man trenger en pause mellom teorier, modeller og pensumlitteratur, og Nova Noir gir deg en times pusterom torsdag morgen klokka 10:00 på FM 99,3.
På menyen står blant annet kongen av Bollywood, Aamir Khan, og de moderne juleklassikerne «The Nightmare before Christmas» og «Grinchen». Vi har sjekket status for norsk film i det vi forlater 2009 og serverer deg anmeldelse av blant annet den franske «Séraphine» og tiårets store skrekksuksess, «Paranormal Activity».
Aamir Khan er den skuespilleren som går lengre enn langt for å bli den karakteren han skal være. Bollywoods mest etterspurte og høyest lønnede skuespiller spiller bare i en film om gangen. Han velger filmer som alle andre forkaster, og han sørger for å le høyt når han ler sist. Derfor er han best og ubestridt.
Hør Usman Chaudhrys innslag om Aamir Khan på Nova Noir 03.12.09 her.
Hvis du fikk med deg innslaget om Aamir Khan husker du kanskje at Usman nevner at Aamir bokstavelig talt ble full for en scene i 1996-filmen Raja Hindustani?
Vel... Han gjorde det igjen! Nå har han fått med seg sine kollegaer Sharman Joshi og Madhavan.
De tre har hovedrollene i filmen 3 Idiots. Sjekk ut her.
Aamir Khan er mye mer enn en skuespiller. Han er en trendsetter, en som går mot strømmen, genial produsent og filmskaper uten like. Hvis du får øynene opp for denne mannen vil du garantert bli enda mer stolt av det som hjertet ditt banker for: filmer.
Hans neste film, 3 Idiots, har premiere 25. desember!
Vær ekstra oppmerksom rundt denne tiden for mest sannsynlig vil den vises her i lille Norge også. Les mer om filmen på Wikipedia, og jeg kan love deg at alle indere og pakistanere i HELE verden gleder seg til denne julegaven. Uff... 22 dager igjen...
Kim Ki-duk er kjent for sine ekstreme filmer i hjemlandet Sør-Korea, men her har han snudd helt om. Vi følger en buddhistmunk som bor ute på et flytende tempel i en forlatt innsjø. Hver årstid er en periode i munkens liv, slik vårt eget liv også kan deles inn i årstider. Handlingen er kanskje ikke for alle, og filmen går i et rolig, mediterende tempo. Filmen er nesten ribbet for dialog, men Kim Ki-duk klarer å formidle følelser gjennom håndbevegelser, blikk og symboler. Om det finnes filmer som transcenderer mediet er dette en av de sterkeste kandidatene gjennom tidene!
2. In the Mood For Love (Wong Kar-Wai, 2000)
2000-tallet åpnet med det som skulle vise seg å være en av de beste filmene som kom ut i løpet av tiåret; In the Mood For Love. Med glidende kameraføringer, rødtoner og et musikkspor som fortsatt hjemsøker mine drømmer klarer Wong å skape en feberhet romanse jeg aldri har sett maken til. Filmen er satt til 1962, Hong Kong og er et melankolsk tilbakeblikk på en by som har gjennomgått vannvittige endringer. Tony Leung og Maggie Cheung er to av de beste skuespillerne vi har fra den østlige delen av kloden og gjør her kanskje sine beste roller noensinne.
3. Nobody Knows (Hirokazu Kore-eda, 2004)
Fra en av Japans mest spennende regissører i dag kommer filmen Nobody Knows. Den er basert på en sann historie ("The West Sugamo 4 Abandoned Children Incident") om fire barn som ble forlatt av sin mor i en leilighet i Tokyo. Hirokazu Kore-eda får virkelig utbytte av sin dokumentarisktiske stil og de improviserte rolleprestasjonene fra de uprofesjonelle barneskuespillerne er kanskje noe av det sterkeste jeg har sett. Jeg har ikke sett en film som på samme måte lar oss seere se gjennom et barns øyne på denne måten. Poesi og realisme har sjeldent vært så tett knyttet sammen.
4. Hunger (Steve McQueen, 2008) IRAs fanger bestemte seg i 1981 for å sultestreike for sine rettigheter, og filmen Hunger er en poetisk fremstilling av den virkelige hendelsen. Steve McQueen er videokunstner, noe som gjenspeiles i de lange tagningene og mangelen på musikk. Men til tross for dette klarer han å skape en klaustrofobisk og engasjerende film som overbeviste meg om at sult er en av de forferdeligste måtene å dø på. Skuespillerne er underlagt historien, men glimter til med en scene der kamera står stille i rundt 20 minutter - i en samtale mellom en prest og en fange. Hunger er rå, men samtidig vakker. Menneskelig og umenneskelig på en gang.
5. Taxidermia (György Pálfi, 2006)
Øst-europeere har en flott tendens til å se tilbake på historiens forferdeligheter med et humoristisk blikk, og Taxidermia fra Ungarn er intet unntak. Vi følger bestefar, far og sønn gjennom tre viktige tidsepoker i Ungarns historie. Alt med en beksvart, herlig humor. Men også symboler og absuditeter som fikk meg til å researche Ungarns historie etter at filmen sluttet. Taxidermia har spisekonkurranser der vinneren får en tur til Norge, unge, seksuelt frustrerte soldater som har sex med griser og utstopping av mennesker. Filmen blir dermed for spesielt interesserte, men om du har mage til det er Taxidermia er en opplevelse som vil slå deg i bakken.
Ja, det var det. Synes du jeg er for anti-amerikansk? Eller kanskje bare elitistisk? Legg inn dine egne lister! Kommentarfeltet her kan brukes, e-post til novanoir[alfakrøll]radionova.no er veldig greit og lista di teller selvsagt inn på den endelige lista.
Som kjent skal tiårets beste filmer kåres - men i tillegg vil vi gjerne få presentert de enkelte redaksjonsmedlemmenes favoritter fra "the Noughties". Hver uke frem til kåringen vil du derfor få presentert våre personlige toppfilmer.
Synes du det er urettferdig? Legg inn dine egne lister! Kommentarfeltet fungerer ypperlig, e-post er også knall - og alle lister teller selvsagt inn på den endelige lista.
Denne gangen er det Hanne Jakobsens tur til å presentere sine høyest rangerte filmer:
1. Donnie Darko Da 2000-tallet begynte, var jeg 13 år - og dermed har stort sett alle mine filmopplevelser skjedd dette tiåret. Den første filmen jeg ble slått i bakken av, var Donnie Darko. En fascinerende opplevelse jeg ikke klarte å legge fra meg, og som jeg trengte et par gjensyn med før jeg forsto. "Why do you wear that stupid bunnysuit?" er en replikk levert med det mest sinnsyke blikket jeg har sett fra noen på film. Favorittfilmer må etter min mening velges ut fra personlige opplevelser, og Donnie Darko kan defineres som mitt første, betydningsfulle møte med film - som gir den en garantert plass på lista.
2. The Lord of the Rings Er det mulig å si noe meningsfylt om kvaliteten på LOTR-trilogien som ikke allerede er sagt? Jeg tror ikke det, så dermed blir min kommentar ganske enkelt: pur nytelse.
3. Låt den rätte komma in Min fascinasjon med vampyrer strekker seg langt tilbake, men at den skulle kulminere i de svenske forsteder hadde jeg ingen anelse om. Låt den rätte komma in er den perfekte skrekkfilm - fantastisk skummel, uforståelig, og med det lille ekstra. I denne filmen er det det såre og vakre vennskapet mellom de to barna (i gåseøyne?) som pusher den fra å være en skummel film om noe sært til å bli en vakker film om noe viktig. Dette er gaven jeg skal gi til alle Twilightfans - you don't know what you're missing.
4. Hunger Hunger ble meg anbefalt, men jeg gikk inn og så den med mye skepsis - ikke min greie, tenkte jeg. Etter rundt seks minutter sluttet jeg med alt jeg drev med, sluttet og prate og bare stirret den resterende drøye timen. Hunger, historien om de sultestreikende irene som kjempet for uavhengighet, er et kunstverk av en film, som griper deg i hjerterota. Du blir fascinert, engasjert, frastøtt, forelsket og hatefull - for å nevne noen. Steve McQueen har laget et mesterverk jeg ikke ble kvitt, og som jeg rett og slett ikke ønsker å prate om med noen - bare for å ikke ødelegge opplevelsen.
5. Spirited Away (Chihiro og heksene) Spirited Away var mitt første møte med Studio Ghibli, som senere har blitt en enorm kilde til gode stunder. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke forstod "greia" første gang - den japanske fortellerteknikken krever litt tilvenning når man er fødd opp på Disneys relativt simple historier. Men fortellingen om lille Chihiros eventyrer er langt mer fantastisk og engasjerende enn Disney, og det er det fremmede som gjør filmen til et nytt, lite underverk hver gang jeg ser den. Legg på en drage og spøkelser, og jeg er solgt.
Sjekk også ut tidligere lister fra redaksjonens medlemmer: Gøte Strindler
Filmprogrammet er et av de eldste blant Radio Novas mangfold og hver uke gir vi deg anmeldelser av ukas mest spennende kinopremierer.
Vi er først ute med intervjuer av fremadstormende skuespillere og ærbødige regissører, samtidig som vi retter fokus mot de som blir tilsidesatt av andre medier. Lyssky manusforfattere, bortgjemte lyddesignere, vannkjemma importører og alle andre underdogs får sine fortjente minutter i rampelyset hos oss.
Nova Noir beveger seg fra tysk ekspresjonisme til amerikansk horror, latin-amerikansk surrealisme og afrikanske dokumentarer. Ingen verdenskrok er verken for skitten eller for pompøs for oss.
Marilyns klukkende latter og Eminems freestyles. Kim Ki-duks voldsomme klask, gretne hockeytrenere og ski som skjærer i hard snø.
I morgen kl 10.00 er vi tilbake. Vi her i denne nydelige og mangfoldige radiokanalen. Vi som ser for mye film og brenner for å dele inntrykk og meninger med deg. Vi her i Nova Noir.
Innlegg
